Av
Gikk helt
brått og uventet bort onsdag 12. juli 2006, bare 62 år gammel.
Ivar var i
mange år medlem i
Ivar hadde ikke så mye tid til overs at han kunne delta i styre og
stell, for han var lege av yrke, og var anerkjent som en ener i medisinens
verden, med hele 3 spesialiteter. Han
var overlege på infeksjonsavdelingen på Universitetssykehuset i Akershus, og
hadde så stor kjærlighet, empati og omtanke for sine pasienter at han var
elsket og repektert av alle de han var i kontakt med. I tillegg hadde han en
stor familie som han også gjorde sitt ytterste for å følge opp og pleie. Han
hadde rett og slett ikke timer nok i uken til å kunne følge opp sin
favoritthobby: bridgen.
Men han gjorde også her så godt han bare kunne, og spilte så mange
ganger han greide i året med sin faste makker gjennom 19 år, vårt æresmedlem
Arild H. Johansen.
Ivar var en elskverdig og meget hyggelig mann å m øte ved
bridgebordet, men usedvanlig farlig. Han var en så god spiller at men nesten
kunne regne med å få minus når man møtte ham. Men alle de som gikk ribbet fra
bordet hans, hadde følelsen av å ha møtt en hyggelig bridgekamerat, for han
behandlet alle med stor respekt.
Ivar og jeg spilte faktisk bridge sammen som makkere i nesten to
og et halvt år, og vant flere turneringer. Ellen pleide å si at når Ivar kom
hjem fra en klubbkveld etter å ha spilt med meg, var han alltid i et strålende
humør. Dette var det naturligvis gledelig å høre, men sannheten er at humøret hans
faktisk nesten alltid var på topp. Han hadde så å si ikke en dårlig dag, og
uansett hvor mye dumt jeg måtte finne på ved bridgebordet, ble han aldri sur,
og jeg fikk aldri kjeft. Hans entusiasme og hans gode humør bevirket faktisk at
hver gang han kom inn i et rom, ble det sommer der.
For meg var Ivar mer enn en bridgespiller, og mer enn en lege. Han
var også en av mine aller beste venner. Han var årsaken til at jeg fikk
operasjonen i Spania som reddet og forandret livet mitt.
Ivar hadde også meget god peiling på mange andre områder enn bridge
og medisin. I vår venneflokk var Ivar og Ellen kjærkomne gjester hver gang vi
skulle ha nyttårsleker eller 17. mai-fester. Han imponerte gang på gang med sine
store kunnskaper om klassisk musikk og sine allmennkunnskaper. Derfor var det
helt naturlig å be ham om være med i panelet vi skulle ”ringe hjem” til, de tre
gangene bridgekamerater har vært oppe i ”Vil du bli millionær”.
Jeg har et svært morsomt minne som forteller mye om Ivar som konkurransemenneske, men
kanskje mest om ham som munter gledesspreder. For ham var nemlig konkurransen i
seg selv det viktige. Naturligvis gjorde han alltid ditt beste for å vinne, men
han personifiserte utrrykket ”Tap og vinn med samme sinn”. Om han tapte eller vant
kom faktisk i annen rekke.
Vi skulle ha turkonkurranse på idealtid ute på hytta mi en 17.
mai, og Rita hadde satt idealtiden gjennom å gå tur med Asper i bånd. Dette fikk alle deltagerne naturligvis vite på
forhånd. Ivar gikk så livaktig inn i konkurransen at han var innom minst tre trær
på sin vei gjennom naturen, og løftet på benet ved alle tre mens han bjeffet
henrykt.
For en gangs skyld hadde Ivar glemt å samle inn alle fakta før han
stilte diagnosen. Poenget var nemlig at Asper var en katt, og ikke en hund.
Dette lille morsomme stuntet kostet ham riktignok seieren i øvelsen og også
seieren sammenlagt, men han vant til gjengjeld tabbeprisen, og ga oss alle en
riktig god latter og et morsomt minne.
Det er så ufattelig trist å vite at vi aldri mer får treffe deg
igjen, Ivar. Livet er av og til så uvirkelig tilfeldig og så meningsløst at det
river bort de aller beste uten forvarsel. Vi som er igjen, familie, pasienter
og mange, mange gode venner, sitter ribbet tilbake. Mange har mistet et anker i
livet sitt, og våre håp om bedre tider blir ikke større når vi nå er fanger i
livets malstrøm, der vi driver med vær og vind i tilfeldighetenes lunefulle lek
med menneskeskjebner.
Mine inderligste tanker går i denne stund i første rekke til Ellen
og barna. Dere har mistet en inderlig god mann og en velmenende og kjærlig far.
Jeg finner litt trøst i det faktum at Ellen er så sterk, selv om hun ser liten
og skjør ut, og har hatt mange plager. Det blir du, Ellen, som nå alene må være
limet som holder familien sammen.
Jeg, og mange med meg, gråter over tapet av en meget nær og
personlig venn, en lege av et usedvanlig kaliber og et stort menneske. Vi har
mistet vår Ivar, men våre tanker kan ingen binde, og alle de gode minnene kan
ingen ta fra oss.
Jeg ber om at alle reiser seg og gir minnet om